Utstilling: Åttekrossen

Et kunst- og folkemusikkprosjekt ved Sigdal Museum sommeren 2019

Med prosjektet Åttekrossen byr de to kunstnerne Anne Ingeborg og Kristin Lindberg på et generøst møte mellom samtidskunst og folkekunst, som tar nesten hele friluftsmuseet i bruk. Grunntanken i utstillingen er folkekunstens mønsterbygging. Utgangspunktet er kvadratet. Dette kan for eksempel representere fire hjørner i et hus, og er slik sett ett av de eldste kulturskapte formene. Men kvadratet kan også være en piksel, og er som sådan en forutsetning for den digitale tidsalder. På sett og vis kan man si at kvadratet er blant arvemolekylene i vårt visuelle DNA. Åttekrossen synliggjør forbindelsene mellom folkekunst og akademisk abstraksjon, og tolker denne i sin egen samtid.

De to kunstnerne har gått så langt som å tilegne seg – ikke bare andre mennesker tekstiler – men andre kunstneres kunstverker. I galleriet står Line Bergets heklede brudekroner som korall-lignende pendanter til sigdalskrona i museets eie. Verkene kan oppleves mot en bakgrunn av Brita Beens store sanselige billedvev, som fortolker motiver fra tekstiltradisjonen i Telemark. Gunvor Nervol Antonsens installasjon på loftet i Plassanebygningen forteller nesten bokstavelig talt historier om tid og liv. Den inneholder en rekke vandrestaver, spikket gjennom mange år av Sveinung Teksle fra Lyngdal. John Ole Morken og Lajla Renate Buer Storli har nykomponert folketoner, som spilles i dialog med verket. Og på Smedrønningskjona fra 1700-tallet er det montert en dokumentasjon av Kari Steihaugs tekstilinstallasjon Etter markedet (2009).

I Plassanebygningen, men særlig på salen i Eikjebygningen, finnes tekstiler innlånt fra privatpersoner i distriktet. Her tilføyer de rommet en varme som museumsbygninger sjeldent har, og som minner om at huset var fylt med tekstiler da det var bebodd.

Anne Ingeborg Biringvad og Kristin Lindberg motiveres av et ønske om å løfte frem «folkekunsten» så vel som «den folkelige kunsten», og stiller spørsmål om den kunsthistoriske disiplinen har skapt et kunstig skille mellom høy- og lavkultur. Arbeidene deres karakteriseres av store tekstilinstallasjoner, hvor tradisjonelle tekstiltrykk fra 1700-tallets bondekultur likestilles med etterkrigstidens kanvasbroderi og klokkestrenger. Tekstilarven blir et uttrykk for en kontinuerlig menneskelig virketrang – håndgjerningen – som bærer med seg både personlige og globale fortellinger.